Subantarktiske øyer sør for New Zealand

Bli med Natur&Foto på et enestående båtcruise til øyene mellom New Zealand og Antarktis 23. november til 4. desember 2022. Vi kan ha med 10 personer på båten. Dette er ingen tur vi kommer til å arrangere ofte (kanskje bare denne gangen), så det er unik mulighet til å oppleve noe svært spesielt og eksotisk.

Subantarktiske øyer sør for New Zealand

Bli med Natur&Foto på et enestående båtcruise til øyene mellom New Zealand og Antarktis 23. november til 4. desember 2022. Vi kan ha med 10 personer på båten. Dette er ingen tur vi kommer til å arrangere ofte (kanskje bare denne gangen), så det er unik mulighet til å oppleve noe svært spesielt og eksotisk.

På disse øyene finner du pingviner og albatrosser du ikke finner andre steder på jorda. Vi kommer til å fotografere både kongepingvin, hvitkinnpingvin, guløyepingvin og snarespingvin, samt kongealbatross og vandrealbatross + mange andre spesielle arter. Også seler vil vi fotografere på kloss hold.

Vi reiser med det newzealandske selskapet Heritage Expeditions som er eksperter på disse områdene. I forkant av turen vil vi tilby en liten rundreise på Sørøya på New Zealand for å fotografere eksklusive arter som kiwi og fjordpingvin. Detaljene på denne er ikke klare.

Reiseleder Tom Schandy har vært på de øyene vi skal besøke, to ganger tidligere og kan bekrefte at dette er helt eksepsjonelt. Vi skal besøke fire øyer (øygrupper) på denne turen: Macquarie Island, Auckland Islands, Campbell Island og Snares Island– i løpet av ti dagers cruise. Underveis mellom øyene vil vi se og fotografere mange forskjellige albatrosser og petreller fra dekk av båten.

 

Macquarieøya

Halvveis mellom Australia og det antarktiske kontinentet ligger den australske Macquarieøya. At dette er et av FNs verdensarvområder skjønner du raskt når du går i land på denne langstrakte øya. Foruten store mengder kongepingviner hekker nærmere en million par hvitkinnpingviner på øya, deres eneste hekkeplass på jorda.

På mange måter er denne øya Stillehavets motpart til Sør-Georgia som ligger på Atlanterhavs-siden av Antarktis. Dyrelivet er like fantastisk, men landskapene skiller seg radikalt. Den 34 km lange og fem km brede øya mangler nemlig høye fjelltopper og store isbreer. Langs kysten er det stupbratte fjell og lange strender, mens det bølgende innlandet er bevokst av gress og byr på flere mindre innsjøer. Landskapet mangler trær, for klimaet er tøft her i Sub-Antarktis: Mye sterk vind og mye nedbør, som de fleste andre steder i Subantarktis.

Pingvinkoloniene imponerer alle besøkende: Her hekker rundt 100 000 par med kongepingviner. Når vi nærmer oss koloniene i gummibåt, møtes vi av svømmende kongepingviner som er nysgjerrig på farkosten. Inne på land står kongene tett i tett, noen ruger, mens andre har store, brune fjærbamser av noen unger. I den store kolonien på Lusitania Bay er det så tett med kongepingviner at det ikke er mulig å gå i land. Her må vi nøye oss med synet fra gummibåten.

Det er likevel ikke kongepingvinene som er øyas største attraksjon, for kongepingviner finner du tross alt på mange subantarktiske øyer. Øyas hvitkinnpingviner derimot hekker ingen andre steder på jorda. Her på Macquarie er det til gjengjeld nesten én million par av disse morsomme pingvinene som har hvite kinn, kraftig røde nebb og gule topper. I Sandy Bay samler de seg i store mengder på strendene, mens selve koloniene ligger et stykke opp fra stranda, som byer i høyt gras. Ja, noen kolonier ligger faktisk flere kilometer fra selve havet, høyt oppe i åssidene. Hvitkinnpingvinene har faste stier til og fra kolonien, hvor det er jevn trafikk hele dagen.

Foruten kongepingvin og hvitkinnpingvin hekker også noen hundretusener klippehopperpingviner på øya, samt noen få hundre par bøylepingviner. Øya har også albatrosser å by på, med arter som vandrealbatross, gråalbatross og sotalbatross, i tillegg til mange andre stormfugler. Det er bra bestand av både nordlig og sørlig kjempepetrell. Macquarie har også en helt egen skarv som hekker i 23 kolonier på øya, den såkalte Macquarie-skarven, en underart av knoppskarven.

På strendene ligger det også sel. Øya er en av de viktigste yngleplassene for elefantsel i Sørishavet, og nærmere 90 000 unger ser hvert år dagens lys her. Et annet unikt trekk ved øya er at dette er den eneste sel-øya i Sub-Antarktis, hvor det er mulig å se tre pelssel-arter, nemlig antarktisk pelssel, subantarktisk pelssel og New Zealand pelssel.

Bilde1Hvitkinnpingviner. Foto: Tom Schandy

 

Aucklandøyene

Aucklandøyene er et arkipel 465 km sør for New Zealand. I dette øyriket lever den guløyde pingvinen sammen med en rekke andre sjeldne fuglearter og selarter.

Auckland-øyene består av en rekke ubebodde øyer, så som Auckland Island, Adams Island, Enderby island, Disappointment Island, Ewing island, Dundas Island og Green Island. Dette er det største øyriket i denne delen av Sub-Antarktis.

Hovedøya er Auckland Island, og denne er 42 km lang og har et landareal på 510 km2. Den har bratte klipper og ulendt terreng med den høyeste toppen 650 moh, Cavern Peak. Mellom denne øya og Adam Island i sør er det en trang kanal, kjent som Carnley Harbour. Dette er krateret etter en utdødd vulkan, og Adams Island og den sørlige delen av Auckland Island er restene etter kraterkanten. Øyenes opprinnelse er derfor vulkansk.

Vegetasjonen på øyene er den rikeste på de subantarktiske øyene sør for New Zealand. Her vokser 196 karplanter, i tillegg til 37 introduserte arter. Her vokser også en slags krattskog som kalles for rata-skog, med lave, kronglete trær.

Enderby Island er den nordligste i øygruppen. Denne øya er bare tre ganger to kilometer stor, men byr på interessante opplevelser med ulike arter dyr og fugler. Den første arten vi møter, er den aggressive newzealandsjøløven, også kalt Hooker`s sjøløve. Ofte må du ta beina fatt når tre meter lange hanner på 450 kg forsvarer territoriene sine mot inntrengere.

På Enderby Island vokser den tre-fire meter høye rata-skogen. Denne skogen er ikke bare grønn, mange steder blomstrer trærne i rødt. Dessuten synger eksotiske småfugler, og på bakken hopper rødpanneparakitter og leter etter mat. En papegøye er ikke akkurat det man forventer å finne på ei øy som er definert som subantarktisk.

Den spesielle Aucklandloen kan også observeres, en art som bare hekker på disse øyene. Dette er en underart av newzealand-loen. Øya har også sin egen endemiske skarv, Aucklandskarven, som bare finnes på Enderby og de andre Aucklandøyene. Er man heldig, kan du også se den ikke-flyvedyktige bronseanda som gjerne har tilhold i små vannansamlinger inne i rata-skogen. På grunn av mangel av landlevende rovfugler og rovdyr har denne anda ikke behov for å fly og har derfor tilbakeutviklet vingene.

Oppe på øyas høydedrag hekker kongealbatrosser, men skal man se white-capped albatross, (mangler norsk navn) som er en underart av svartflekkalbatross, er det mulig på South West Cape som er sørvestspissen av hovedøya. Her hekker også en undeart av vandrealbatross, kalt Gibsons albatross. Hovedparten av white-capped albatross hekker på Disappointment Island i et antall av 70 000- 80 000 par.

Enderbys mest spesielle fugl er guløyepingvinen eller Hoiho som maoriene kaller den. Dette er en av verdens mest truede pingvinarter og forekommer bare noen få steder på fastlandet på New Zealand og på disse subantarktiske øyene. Bestanden teller rundt 1500 par, og den største enkeltbestanden finnes på Enderby med 250-300 par.

I motsetning til andre pingviner er guløyepingvinen usosial. Den liker ikke tette ansamlinger og står ikke tett i tett på stranda slik som kongepingvinene. Dessuten har den en annen underlig vane til pingvin å være. Den hekker nemlig inne i rata-skogen, mellom høye, grønne bregner. Bare en annen pingvinart hekker i skog, nemlig den sjeldne skogpingvinen som forekommer på vestkysten av New Zealand.

Det er mange grunner til at guløyepingvinen regnes som en av verdens mest truede pingviner. Da de første polynesiere ankom New Zealand, var det ingen pattedyr på øyene, bortsett fra flaggermus. Derfor var det et stort antall fuglearter som manglet flygeevnen, pingvinene inkludert. Men etter at James Cook kom til New Zealand i 1769, tok det ikke lange tiden før engelske nybyggere slo seg ned på øya. Det betød store endringer for den lokale faunaen. De hadde nemlig med seg pattedyr i fleng: hunder, katter og rotter. Og for å fange rotter – ildere. Problemet var imidlertid at både rotter og ildere tok for seg av lett tilgjengelige pingvin-reir og andre bakkehekkende arter. Dermed gikk det nedover med pingviner og mange andre arter. Guløyepingvinens hekkeområder ble dessuten omgjort til farmland og beiteland. Øyene sør for New Zealand ble derfor et fristed for denne spesielle arten.

Bilde2Guløyepingvin. Foto: Tom Schandy

 

Campbelløya

Campbelløya er også et verdensarv-område. Den newzealandske øya er blant annet kjent for å huse verdens største koloni av kongealbatross.

Campbell Island er rester etter en gammel vulkan. Den vestlige delen er helt borte på grunn av erosjon fra havet, mens i øst har daler blitt til en serie fjorder. Langs kysten er det i hovedsak klipper med mange små skjær og øyer. Det er spor etter is fra istiden, men i dag er det ingen isbreer på øya.

Øya tilhører New Zealand og har en flora som teller 213 karplanter. Det finnes også trær, men de er lavere enn på Auckland på grunn av kjøligere klima og sterk vind. En sitkagran som ble innført i 1907, har blitt ca. seks meter høy.

I likhet med mange av de øvrige subantarktiske øyene, så har også rotter og andre innførte dyrearter vært et problem på Campbelløya. Først i 2001 ble brunrotta erklært utryddet, rundt 200 år etter at den ble innført. Etter at rottene ble utryddet, har sjøfuglbestandene tatt seg opp, og verdens sjeldneste and, Campbellanda, ble gjenoppdaget i 1976 og har i dag en bestand som teller 30-50 fugler. Dette er en underart av bronseand. Øya har også sin egen skarv, Campbellskarven, og i 1997 ble det også oppdaget en ny underart av langnebbdvergrugde på denne øya. Denne arten finnes ellers på New Zealand og flere andre subantarktiske øyer.

Bilde3Kongealbatross. Foto: Tom Schandy

Campbelløya er for øvrig mest kjent for sine hekkende albatrosser. Her finnes for eksempel nesten hele bestanden av den sørlige underarten av kongealbatross, anslagsvis 7800 par, samt den eneste kjente hekkeplassen for Campbellalbatrossen som er en underart av svartbrynalbatross. Bestanden av denne teller 19 000 - 26 000 par. Det finnes også enkelte par med vanlig svartbrynalbatross som av og til krysser seg med Campbellalbatrossen. I tillegg hekker 6000-9000 par gråhodealbatrosser, samt 1600 par gråalbatrosser.

Av disse artene er det kongealbatrossen som er lettest tilgjengelig, og den som turistene vanligvis får se. På øya kan man gå på sti opp til Col Peak hvor det hekker mer enn hundre par i en åsside. Den ni kg tunge fuglen er avhengig av sterk oppdrift for å kunne lette. Derfor søker den seg til toppen av øya når den skal ut på havet, der vestavinden konstant sørger for at kjempefuglene får oppdrift. Her oppe kan du sitte side om side med kongealbatrossene, en opplevelse du aldri glemmer.

 

Snaresøyene

Snaresøyene er ei lita øygruppe som ligger cirka 200 km sør for Sørøya på New Zealand. Gruppa består av blant annet Nordøstøya, Broughtonøya og flere mindre øyer. Øygruppens areal utgjør cirka 3,4 km².

Øyene, som er ubebodde, er hekkeplass for flere endemiske arter, for eksempel snarespingviner og snaressnipe med flere. Vi kommer ikke i land her, så pingvinene fotograferer vi fra zodiakbåter.

 

SE PDF FOR MER DETALJERT INFORMASJON - klikk her

 

NØKKELINFO

Tid: 23. november - 4. desember 2022

Antall plasser: 10 Plasser

Pris: Fra 9250 US dollar og oppover (sjekk pdf)

Inkludert: Helpensjon på båten, alle måltider og utflukter med båt.

Ikke inkludert: Reise til og fra Bluff på New Zealand

Betingelser: Kr. 15 000 ved påmelding. Resten av beløpet betales i 2022 (dato kommer senere)

Utstyr: Ta med deg hele arsenalet av fotoutstyr. Fint med lette telezoomer. Du kommer nær. Fint med vidvinkel også. Varme og vindtette klær, gummistøvler for våte ilandstigninger. Mer detaljert pakkeliste kommer senere.

Reiseledere og påmelding:
post@naturogfoto.no, har du noen spørsmål, ring Tom Schandy på telefon: 95 97 91 95.